Blonder.







Blonder gir meg assosiasjoner til sommer, til frihet, til liv. Jeg falt pladask for denne da jeg passerte den på en runde shopping.

It fucking hurts.

De seige føttene stopper for å gli i karmen. Blondetrusen er det eneste som gjør liv i vinduet. Også tatoveringen, da. Den brer seg over de synlige ribbenene, en svale. Mellom fingrene pusles en sigarett av mint, den er beroligende. Egentlig skulle brystene utstålt vorter, men kulden holder seg ute tross rimen på utsiden av vinduene. Hun blåser ut et lengre drag, den grå røyken glir inn i resten av det hvite interiøret.
-
Tankene triller tilbake på det svarte maskinblekket. Brev utformet etter en nedlatende setning rettet mot Nora selv. Hun styrte situasjonen til å la det være greit, la det gå forbi. Bare en liten informerende setning i mot. Selvtilliten holdt henne oppe, og de tunge ordene ble overfladiske. Et lite støkk hadde det allikevel gitt. Respekten hadde sørget for det.
-
Det hadde aldri lagt seg, noe var der enda. Det ga henne følelsen av å være en uintelligent person trengende på hjelp. Alle motargumenter hadde vrengt seg i tilbakefallet. Hva som skjer videre er uvisst. Nora er bare en pike av godskap. Hvorfor noen ikke skulle unne henne det samme tilbake er merkelig.

Pryd på veggen.

Da har jeg endelig snekret den tanketunge inspirasjonsveggen min. Ikke bare er den inspirerende, men gir også et personlig preg på en ellers så anonym og steril leilighet. Jeg har så mange planer, mål og ønsker, men for tiden er ikke lommeboken med i teamet. Derfor er det så greit at jeg har vært bladnarkoman i flere år, og kan plukke inspirerende og vakre bilder fra forskjellige magasiner.


Triana Iglesias har med all respekt fått en sentral posisjon. For et kvinnemenneske! Og med full viten om at mange er i mot; den kropskunsten er bare helt unik.


Og Oda; vet ikke om du kan se det, men posten fra deg har fått sin plass til høyre. Måtte la være å lese det før jeg dro i selskap, kunne blitt et tårevått klovneuttrykk i form av mascara nedover kinnbeinene. Emosjonell? Nei, bare veldig glad i Oda.

Sett pris på hverandre.

Denne morgenen har vært fantastisk, tross lite søvn. Har spist en deilig porsjon med frukost, og tuslet sammet et hjemmelaget kort til ei god venninne. Gleder meg til å overlevere det, da jeg vet så godt at hun setter utrolig stor pris på det. Det er viktig å sette pris på hverandre, holde sammen - i tykt, og i tynt.




Takk for den du er, og ei herlig feiring på lørdag, vennen!

Love - syk sang.


Bare gi den noen minutter. Du kommer ikke til å angre. Tar i mot all musikk i samme bås, med stor takk. Og et smil, kanskje. Akkurat nå koser jeg meg. Funderer på livets muligheter. Alt for mange? Nei, det synes jeg ikke. En hemmelighet; jeg har funnet drømmejobben. Herved søker jeg spalteplass i et stort magasin. Tenk å leve på kunst, hva hjertet har å by på, fantasi og usanne skriblerier. Noe realistisk må det jo være, men bare fingrene kan styre blekket, og igjen; tankene styrer fingrene.

Galskap.

Jeg trodde jeg kom til å fikse det. For så vidt gjorde jeg det. Jeg våknet av en ekstrem krampe i den ene leggen, trolig pådratt etter nattens dans. En rask hoderotasjon gjorde klart at ingen mannerumper befant seg i rommet. Halleluja. Spiller ikke på hvilken som helst kjøttfløyte (takk, du, for nytt engasjerende uttrykk). Case closed. Vel tilbake i sengen, etter desperat springting rundt om i stuen, slapp av; bare behandling av krampe, startet scanningen. Noen hakk, ikke ren linje etter ei flaske for mye. I dette øyeblikk kunne nær hele hjernen sammenliknes med en innheining av tomlete sauer uten syn. Kanskje høye på farlig gress. Med mimrende øyeblikk kommer en pinlig, høy latter. Tikk, nok et flaut tilbakeblikk. Klokken er akkurat passert ni i det den første tryglende meldingen sendes. Vær flink gutt, hold kjeft. Det er viktig. Neste, kanskje det skumleste; utgående meldinger, anrop også, for den del, skal klareres. Oppsummering: kunne vært så veldig mye verre, flink pike. Først nå oppdager jeg snopskålen ved siden av meg, tom, så klart. Også eggekartongen med de 18 eggene jeg kjøpte på onsdag. Den er tom. Og majonesen. Og det store glasset med salsasaus. Hvor får jeg kjøpt hengelås? Hadde jeg bare hatt kålstuing, husker det fristet..

Tidens situasjon har forresten fått meg på sporet av psykologistudiet. Søker et par svar. Undrer på hva som egentlig foregår i noens hoder. Jeg burde føle meg trygg, men nei. Vi diskuterte det i ste, på bar. Herligheten mente man kan bli psykisk ustabil selv. Det gjør det mer spennende. De gale har det ofte best. Ser for meg kontoret allerede. Sene kvelder. Alene. Vin. Jeg får slenge inn en søknad. Er lysten der det minuttet en eventuell studieplass skal takkes ja-, eller nei til, begynner jeg.



Flerkulturelt.

Faen, jeg liker ikke tanken på å ikke kjenne meg selv. Lenge har jeg vært sikker på at det er lege jeg vil bli. Men bildet av å traske rundt i uniform, blant alt for mange negative pasienter, får meg til å tvile. Til daglig går jeg rundt i en grønn overdel, anonym som eselet. Ofte blir jeg bedt om å få oversikt over sortimentet, og lære meg jobben min. Jo, takk for tipset, men som student, rimelig ny i rollen, og en plattform på tre etasjer, hvor jeg kun befinner meg i den ene, er det vanskelig å vite styrken på UV-beskyttelsen i den bestemte lepopomaden kjeden har å by på. Disse kundene går også til leger. Jeg har ikke lyst til å gi de hjelp, det frister ikke. Og det å ikke kunne støtte seg på personen jeg egentlig er, men måtte se det anonyme kvinnemennesket kledd i hvitt, gjør meg redd. Jeg har funnet ut at det uttrykket bekledningen skaper, gir meg enorm styrke og selvtillit. Jeg er langt over gjennomsnittet interessert i mote og skjønnhet, og det kribler stadig i fingrene etter å skrive. Når jeg leser blader, ser jeg for meg at neste artikkel skal jeg skrive, når jeg ser stylister style, tenker jeg at jeg kunne gjort det like bra. I alle tilfeller. Det er meg det står på, det er meg det handler om. Når jeg omgås mennesker, kan jeg vært vanvittig glad, det kan gi meg selvtillit, det kan gi meg lyst til å jobbe med disse vesnene, gi meg lyst til å hjelpe, i de aller fleste tilfeller. På den andre siden; når jeg omgås mennesker, kan jeg bli vanvittig såra; de kan gjøre meg forbannet, de kan få meg til å føle meg som et null, de kan gi meg mer lyst til å drepe, enn å hjelpe. Desverre er det mange tilfeller av disse følelsene, det vandrer uroligvekkende mange stygge mennesker der ute. Mennesker som lever for å ødelegge, lever for å gjøre andre utilfreds. Jeg kan høres hard ut, men en ting skal ikke være uklar: jeg møter hver ape med blanke ark. Ingen fordommer. Det jeg egentlig vil frem til er at jeg er vanvittig usikker for tiden. Vil jeg jobbe med mennesker, hjelpe, eller vil jeg dyrke den jeg er i form av kunst, mote, skriblerier og farger, dyrke hobbyen min. Innerst inne kjenner jeg at jeg er en kunstnerinsk blomst. Jeg er kreativ, liker å skille meg ut. Mange ganger frister det å overse omverden, glemme pliktene jeg selv har satt meg til, glemme alt, bare hoppe på den første skyen, gjerne en rosa en. Jeg har forresten lyst til å reise til USA et år, jeg. Jeg trenger den engelskkunnskapen, jeg har den ikke fra før. Jeg trenger inspirasjon. Jeg trenger frihet, og fremmede tanker. Har noen erfaring med å jobbe i USA? Hvor skal jeg starte? Hvor skal jeg henvende meg? Dette er i ferd med å bli en bolle med salat, men det er meningen. Ja, meningen at det ikke skal være verken avsnitt eller oppsett. For det er akkurat sånn hodet mitt ser ut innvendig, nå. En fin ilustrasjon.

Hold dere unna.

Dette handler absolutt ikke om skjønnhet.

Jeg er skikkelig pist i dag, tross at jeg venter besøk av to besteveninner. Jeg har ikke klær å ha på meg, helt sikkert en bivirkning av leilighetskjøp. Det eneste jeg har, ehm, hadde, å støtte meg på, var vippene mine. Det har alltid vært vippene jeg har vært mest fornøyd med på kroppen min. Jeg ble nylig fristet til å gjøre de enda finere,ved hjelp av et serum som ble oppdaget av ren tilfeldighet da det ble brukt som medikament. Bivirkningene av dette serumet var lange, fyldige, mørke vipper. Jippi, tenkte jeg. Mareritt ble det. Vippene mine er totalt ødelagte. De står i alle kanter, og har krøllet seg i tuppene. Jeg har også mistet halvparten, og fått en pølse av skinn på vipperotkanten. FML. Hold dere unna denne fristelsen dersom den skulle komme! Tenk langsiktig.


Noen, kom å ta vare på blomsten min. Den er snart død. Hår har jeg heller ikke, lenger. Hvor er lyspunktene? Jeg drar å henter to av dem på sentralstasjonen nå, får håpe det hjelper. Gjenstår bare å se om denne bilen min klarer å hoste seg bort til bensinstasjonen før den sulter i hjel. Kæm si: Harde kår!

Dance. Christina Aguilera. Burlesque.

Jeg har en fanget løve inni meg. Den vil danse, leve sitt eget liv. Ha det gøy. Uten hemninger. Å, jeg vil danse. Tolk det som du vil, jeg vil bare danse. Denne filmen av Christina Aguilera er fantastisk. På det fineste har man mest lyst til å kaste alt snopet man øser ned fanget med, og slippe seg løs, danse. For en film, for ei dame. Gå på kino, ja, nå, kanskje?!



Upersonlig verden.

Back in business. Jeg begynner å blogge, igjen. Denn gangen en leilighet rikere. Noe som akkurat nå styrer alle avgjørelser. Har kost meg med vin, og gode venner, akkurat det liker jeg. Jobb har jeg også fått, helt grei. Jeg føler ikke at jeg får vist hvem jeg er, og går dit som en brikke i et spill. Upersonlig. Jeg har funnet ut at jeg elsker natten. Alt for glad i alkohol, har jeg blitt. Hallo, jeg er ung. Jeg skal bli lege, men det visste jeg sist, også. Jeg har funnet ut hvem jeg er, prøvd og feilet. Jeg har funnet ut at det ikke eksisterer kule og ukule folk, men folk som passer hver og en. Selv om dette er noe jeg alltid har vært bevist på. Jeg lever livet, liker det, men som alt annet; også nedturer. Jeg har funnet ut at regninger må betales, selv om jeg visste det fra før. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan dra med meg alt i butikkhyllene hjem, men det var jeg jo klar over; mamma advarte meg. Jeg har funnet ut hvem jeg er, hva jeg vil, men det vanskelige er å velge hvilken vei man skal ta, om man skal kjøre båt, eller ta fly, om man skal krabbe eller løpe, om man skal gi eller ta. Jeg har alltid visst at verden er upersonlig, de fleste trives med det. Jeg kan ikke fordra det. Jeg er klar til å forme mine dager slik jeg vil ha dem, det er bare så synd at noen ting ikke kan gjøres perfekt, hva det innebærer vet bare jeg. Jeg har blitt voksen, tror jeg.



Les mer i arkivet » Mars 2011 » Februar 2011 » Oktober 2010

SUKKERTØY

19, Oslo

hits Blogglisten